Skjemaoverveldet

Det er en stor og viktig begivenhet når en stipendiat skal levere inn sin doktorgradsbesvarelse. For vedkommende er det en milepæl i livet. For Universitetet i Bergen er det nok et kryss i det store regnskapet som viser til nok en produsert doktorgrad.

Som kjent er ingen begivenhet for stor til at man ikke kan smusse den til med byråkratisk sløvsinn.

Ta en titt på dette skjemaet:

Ville du latt deg operere av personen som lagde dette skjemaet?
Ville du latt deg operere av personen som lagde dette skjemaet?

Det er et skjema som skal fylles ut i forbindelse med innlevering av doktorgradsoppgave på medisinsk-odontologisk fakultet. Ved første øyekast ser det ut som det er noe galt med dette skjemaet – fordi det faktisk er noe galt her.

Formateringene er helt på trynet.

Dette er altså slik skjemaet er utformet, og siden skjemaet har vært i bruk en god stund må man bare anta at de som har lagd det faktisk tenker at dette skjemaet er ok.

Det er forsåvidt en viss logikk i at NAV og offentlige byråkratier har dårlige skjemaer. For disse institusjonene er skjemaene en måte å temme de uregjerlige massene som skal fylle dem ut.

Her er det derimot snakk om et universitet som skal ta i mot sine doktorgrader. Attpåtil et universitet som hvert år er opptatt av hvor de ligger på internasjonale rankinger, men som er tilfreds med å tvinge sin kommende doktorander gjennom et skjema som hører hjemme i den skjematiske barneskolen.

Dette skjemaet har trolig stjålet en del tid og skapt unødige bekymringer på et tidspunkt hvor stipendiatene burde få lov til å tenke på annet enn dette. I tillegg er det trolig en del av dem som også er blitt stresset fordi første gangen de fylte ut dette pdf-skjemaet, kom de i skade for å gjøre det i en versjon som åpnet seg i nettleseren – og så har ikke lagringen fungert som forventet.

Så glir det over. Stipendiatene har en disputas å bekymre seg over, så enten glemmer de bare hele greia eller så bortrasjonaliserer de det hele som en snodig vittighet. En stor andel av dem tror sikkert at det er de som har rota det til.

Jeg er fra administrasjon selv, så det gir meg en viss anelse om dynamikken bak at dette skjemaet fremdeles er i bruk:

  • Siden skjemaet finnes, tenker de som er ansvarlig for det at skjemaet er ferdig.
  • De som krever at skjemaet skal fylles ut, får jo den informasjonen de trenger – så for dem er alt ok.
  • De som tar i mot skjemaet, vet nok at dette ikke er helt heldig, men det er jo så vanskelig å nøste opp i hvem som kan/skal/bør fikse dette.
  • Den som faktisk mestrer nødvendige programvaren til å fikse dette er en annen enn den som fanger opp at dette er et problem, som igjen er en annen enn den som faktisk har ansvaret for dette skjemaet.

Dette hadde vært litt vittig, hadde det ikke vært for at dette stjeler ph.d.-kandidatenes oppmerksomhet og fokus. Dessuten opptrer slike feil sjeldent alene.

Jeg spurte en annen bekjent av meg som nylig hadde levert sin doktorgrad på et helt annet fakultet. Hun fortalte at det hadde gått helt fint med skjemaene, men ingen hadde kunnet fortelle noe om hvilke maler hun skulle bruke til selve word-dokumentet oppgaven ble levert i. Til slutt hadde hun funnet et selv. Som i ettertid hadde vist seg å være feil, så når hun fikk trykkkorrekturen tilbake var sidetallene i oppgaven forskjøvet.

Dette er til syvende og sist småting. Nettopp derfor burde den vært fikset. For lenge siden.

Velkommen til UiBeta

Jeg (Knut) husker fremdeles godt første gang jeg fikk bruke internett. Året var 1997, fire år etter verdensveven ble åpent tilgjengelig for alle. Vi skulle på besøk til en venninne av mamma som jobbet på det som den gang var Høyskolen i Stavanger. Jeg skulle få komme på kontoret og prøve ut en datamaskin med internettoppkobling. I ranselen hadde jeg en skrevet liste med URLer som jeg hadde funnet i alt fra Donald-blader til PC-magasiner. Jeg kan fremdeles vagt kjenne på følelsen den gangen; av beundring og det å få være med på noe stort. En av fordelene av å besøke en institusjon for høyere utdannelse var dessuten ubegrenset tilgang på printeren. I bilen hjem til Karmøy hadde jeg med meg en solid lefse av utskrifter fra blant annet disney.com. Tre år etter skrev jeg min første HTML-kode og lastet den opp på home.no.net med WS_FTP. Siden har det bare ballet på seg.

Høsten 2012 ble det arrangert et seminar ved UiB titulert med spørsmålet «Har studenter og forelesere god nok IKT-kompetanse?» (se video-opptak her eller her). Slik jeg husker det stod ideen «digital dannelse» sentralt i diskusjonen på seminaret. Digital dannelse dreier seg om mer enn hvor du plasserer fingrene dine, det handler også om hvordan vi bruker, tenker og snakker om digital teknologi; om dens plass i utdanningen, om etiske, praktiske og problematiske implikasjoner av den. Et universitetet utgjør på mange måter en nødvendig infrastruktur i hvor mange typer dannelse kan skje og det skulle bare mangle om ikke vi på UiB også skal ta grep om den dannelsen som trengs i møtet med skjermen (både den typen du kan ta på, og den du helst ikke skal fingre med).

Derfor spurte jeg — en smule polemisk — i et innlegg i På Høyden om UiB egentlig hadde tilrettelagt for denne type dannelse, nærmere bestemt for diskusjon, menings- og erfaringsutveksling på tvers av de administrative, faglige og tverrfaglige delene av universitetet. Sannheten er at mange ved UiB allerede har langt på vei tilrettelagt for dette, for eksempel gjennom prosjektet DigUiB og studentmiljøet Pils & Programmering. Allikevel har det manglet én felles digital tumleplass hvor vi som jobber og er entusiastiske, men kritiske til hvordan digital teknologi kan, bør og skal brukes kan utveksle ideer og erfaringer.

I fjor høst gikk derfor jeg og Livar i gang med å få på plass det du ser på nå. Vi delte først et Google-dokument hvor vi ba alle intresserte å være med å definere hva egentlig UiBeta skal være. Når det er sagt, det ligger i en beta-bloggs natur å ikke være ferdig utviklet eller uttenkt. Vi har allerede spurt en del UiBere om å skrive innlegg i tiden fremover (husk dødlinjene deres folkens!), men vi håper at ballen etterhvert vil rulle av seg selv. Dette er med andre ord en åpen invitasjon til alle på UiB å reflektere om sin bruk digital teknologi og oversette den refleksjonen til bytes i forskjellinge sammensetninger. Vi skal gjøre vårt beste for å tilrettelegge den nødvendige infrastrukturen.

Og hvem vet, kanskje en eller annen tolvåring der ute kommer over bloggen, får øynene opp for alle de utrolige mulighetene som finnes på UiB, og møter opp her om syv år med nye spennende ideer i bakhodet.

Les mer om UiBeta