Innlegg

Publisert

Hva skal vi med Microsoft Word?

I mange år har Microsoft Office-pakken for alle praktiske formål vært hva mange faktisk brukte når de brukte en datamaskin. Slik er det ikke nødvendigvis lenger.

Aller mest er det tekstbehandlingsprogrammet Word som ikke lenger er et like sentralt arbeidsverktøy som det en gang var.

I stedet er det i de senere årene kommet flere gode nettleserbaserte alternativer til de vanlige Office-programmene. To av de viktigste er Google Documents og Evernote.

Jeg jobber som førstekonsulent i Holbergprisen, og hos oss skjer nesten all tradisjonell tekstbehandling i Google Documents eller i notatprogrammet Evernote.

I Holbergprisen bedrives relativt lite tradisjonell saksbehandling, og de fleste dokumentene vi arbeider med er fortløpende arbeidsnotater knyttet til planlegging av arrangement, sakslister til møter, skisser til nettsider, artikler eller trykksaker osv. På det meste kan det gå ukesvis mellom hver gang jeg åpner et dokument i Word.

Google Documents & Evernote

12934332945_9aee9019be_o
Google Documents er office-pakken til Google. Har du en Gmail-konto, har du også tilgang til Google Documents med tekstbehandling, regneark, et PowerPoint-lignenede program og et tegneprogram.

Alle dokumentene samles i en egen Google Drive som funker noenlunde på samme måte som dokumentmappene på pc’en.

Evernote er et notatprogram som gjør notatene dine tilgjengelig på alle maskinene du jobber. I tillegg til en nettleserversjon, er det også mulig å installere et eget Evernote-program på pc’en. Evernote har også veldige gode apper for Android/iOS (Iphone / Ipad).

Google Documents

Vi tar nytte av spesielt tekstbehandlingen og regnearkene til Google Documents. Typiske bruksområder er:

  • Saklister til ukentlige arbeidsmøter og planleggingsmøter
  • Utkast, kladder til artikler, nettsider, trykksaker etc
  • Kjøreplaner
  • Oversikter over arbeidsoppgaver
  • Ad-hoc fellesfolder i for eksterne medarbeidere (innleid, frivillige, praksisstudenter osv)

Fellesmapper hvor tilganger opprettes etter behov

Vi har opprettet en delt fellesmappe i Google Drive som alle har tilgang til. Alle dokumenter og filer som legges her deles automatisk.

Vi kan også opprette undermapper hvor også eksterne samarbeidspartnere gis tilgang hvis aktuelt. Dette er en stor fordel i Holbergprisen, hvor vi ofte har frivillige, studentmedarbeidere inne i kortere perioder. Den klassiske måten å dele dokumenter – å sende epostvedlegg frem og tilbake – ville vært tungvint i lengden.

Bedre tilretteligging for tilgang på mobiler og nettbrett

På samme måte som man forlengst er vant til å kunne lese epost på smartelefonen, er det i økende grad ønskelig at dokumentene man jobber med er tilgjengelig på telefon. Dette gjelder i enda større grad for nettbrett, som også brukes mye internt i Holbergprisen. Spesielt i forbindelse med møtevirksomhet. Da blir pc-sentriskheten til de tradisjonelle Office-programmene et problem. Både Google Documents og Evernote har gode tilpasninger for smarttelefon/nettbrett.

Skrive bok med Google Documents

Ved siden av jobben i Holbergprisen, skrev jeg for et par år siden boken Trilleturer i Bergen (2012) sammen med en kompis. Hele denne boken ble skrevet i Google Documents.

Det gikk helt knirkefritt, hadde vi brukt Word (eller for den saks skyld OpenOffice/Libre) ville vi, selv med dokumentdeling via Dropbox, derimot fått en rekke problemer med arbeidsflyten vår.

Vi var to stykker som begge jobbet på flere, forskjellige datamaskiner med varierende operativsystemer (Windows + Linux) ispedd enkelte økter på nettbrett og smarttelefon. Vi hadde heller ikke samme Office-pakke installert (Windows Office og Libre Office).

Men ingen av disse tingene betydde noe. Uansett hva slags maskin vi satt med, var det bare å åpne nettleseren, logge inn i gmail/gdocs og begynne å skrive.

En av de virkelig store fordelene med Google Documents er at det er lagt godt til rette for at flere jobber samtidig med samme dokument. Ikke bare vises hvem som er logget på dokumentet, men man ser også fortløpende hva de andre gjør. Når vi holdt på med Trilleturer i Bergen, hadde vi begge små barn med tilsvarende  begrensede tidsflater å skrive innenfor, og ofte jobbet vi med samme dokument samtidig.

Selv om Word fremdeles muligens er best på håndtering av korrekturendringer, spesielt i større dokumenter, legger kommentarsporet til Google Documents mye bedre til rette for en fortløpende kommentering  og dialog underveis. Google Documents har bedre kommentarhistorikk, og mulighet til åpne et eget chat-vindu ved siden av hoveddokumentet.

12934747404_a4f182f4c8_b

Det er også mulig å åpne et eget sidevindu hvor man søke etter relevant informasjon i blant annet Google og Wikipedia uten å forlate hoveddokumentet (Man kan til og med direkte hente inn fotnotereferanser fra Google Scholar. Red.).

12934333105_2d4dfce828_b

Det var først når boken var ferdig, og de forskjellige kapitlene skulle flettes sammen, at det endelig var på tide å ta i bruk Word. Delvis fordi Google Documents lett kan begynne å henge litt når det jobbes med større dokumenter/filer. Ikke mye, men nok til at det er plagsomt. Dessuten ville forlaget uansett ha en word-fil, og det er noe mer forutsigbart å flette sammen hoveddokumentet i samme program som mottaker bruker. Google Documents kan både importere og eksportere til Word-filformatet.

Evernote

12935224743_d04078c59e_b

Evernote er ikke bare en erstatning for Word, men tar også over mye av den klassiske papirbaserte notatskrivingen. Evernote har ikke like gode delingsmuligheter som Google Documents, så mens fellesdokumenter ofte havner i Google Documents, inngår Evernote mer i den individuelle arbeidsflyten.

I likhet med den klassiske papirnotatboken, er det også en tendens til at Evernote blir samlested både for privat- og jobbnotatene.

Evernote har også en egen kamerainnstilling som er tilpasset å ta bilder av papirnotater. Det er til og med mulig å kjøpe en Moleskinn notatbok tilpasset dette, dog funker helt vanlige notatbøker også helt fint.

Sikkerhet, arkivering og tilgjengelighet

Siden bruken av Google Documents og Evernote har sneket seg gradvis inn, og i utgangspunktet vært mer en ad-hoc løsning på konkrete problemer knyttet til bruk av nettbrett, tilgang for eksterne medarbeider etc, har det aldri vært etablert en klar praksis mht både praktiske og sikkerhetsmessige problemer som kan oppstå ved denne type tjeneste.

For Holbergprisens del, er mesteparten av innholdet som i dag kanaliseres gjennom Google Documents / Evernote relativt lite problematisk å ha liggende på eksterne skytjenester. Når det gjelder mer sensitiv informasjon, f. eks. knyttet til nominasjoner osv, er det mindre grad aktuelt å bruke for eksempel Google Documents.

Eksempler på innhold hvor Google Documents og/eller Evernote i hovedregelen ikke brukes:

  • Sensitivt materiale knyttet til nominasjon, fagkomite, styre, personal etc
  • Sakspapirer til styremøter
  • Ikke permanent arkiv. Hvis innholdet er arkivverdig flyttes endelig versjon av dokumentet over i de vanlige fellesfolderene.
  • Større regneark med f.eks budsjetter, kontaktlister eller invitasjonsoversikter blir som regel håndtert med Excel (Riktignok er en medvirkende årsak til dette mest at Excel er best på større regneark).

Så hva skal vi da egentlig med Microsoft Word?

Word er fremdeles hakket bedre når man skal jobbe med større tekstfiler. Men bare så vidt, og litt for ofte sitter man med en følelse av at Word venter til akkurat det mest sårbare øyeblikket for så å dolke deg i ryggen med et kuriøst formateringsproblem eller noe tilsvarende.

Det som «redder» Word er at det har et symbiotiske forhold til en del administrative programmer eller med siteringsløsninger som EndNote. Dette gjør det i mange sammenhenger er vanskelig å unngå Word. Dessuten er det standardprogrammet som alle har og er mer eller mindre komfortable med å bruke. Så ofte faller man tilbake på Word fordi det er et minste felles multiplum.

En gang var Microsoft Word det selvsagte verkøyet for alle som brukte datamaskinen til å skrive, nå er programvaremotsvaret til leiebilradioene som alltid er innstilt på P4.

Publisert

Knut Tande om digitalisering av undervisning

I forrige uke kunne vi lese i Studvest at Juridisk fakultet har kommet langt i digitalisering av undervisningen. Visedekan Knut Tande er nok en av de som har mest erfaring med dette på UiB og vi utfordret derfor han til å spille inn en video for oss. Det har han gjort, og resultatet ser dere her:

Mange takk til Knut Tande for å stille opp på kort varsel!

Publisert

UniBergen på Instagram

Når universiteter skal på Instagram blir det stort sett gjort på samme måte. Det er en enkel formel som kan være veldig effektiv; glade studenter, vakre bygninger, en kaffekopp i soloppgang og maten i bibliotekskafeen. Det fungerer i Norge (@NTNU, @blikjentmedUiO, @handelshoyskolenBI) og internasjonalt (@HarvardU, @LundUniversity, @Stanford).

Det er likevel gjerne en side som mangler når universiteter representerer seg selv på Instagram. De som har den mest interessante hverdagen er ikke informasjonsarbeidere eller konsulenter (eller til og med studentene), men forskerne selv. Som et eksperiment spurte vi i Kommunikasjonsavdelingen høsten 2013 rundt femten forskere fra ulike fagfelt om de kunne tenke seg å poste bilder fra forskningen sin på @UniBergen. Vi prøvde å finne frem til dem som var interesserte i å formidle på nye måter, og ikke en eneste av dem vi spurte sa nei til utfordringen.

Og det kan være en utfordring. Enkelte fagfelt har klare fordeler når det gjelder visuell formidling. De som tilbringer mye tid i laboratoriet eller i felten har det enklere enn dem som driver teoritung forskning i bøker eller foran skjermen. Det er likevel viktig for oss å formidle bredden på universitetet. Nå kan du se poster fra blant andre en jurist, en klimaforsker, et par biologer, arkeologer på Vestlandet og i Afrika, konservatorer fra Universitetsmuseet, fra Arboretet på Milde, fra Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket, en geolog, en visualiseringsekspert fra Institutt for informatikk…og i februar fikk vi selskap av en romforsker og en værforsker. Vi er stadig på jakt etter flere.

Det er klart at livet som forsker ikke er en endeløs rekke av glamorøse øyeblikk med #lofi-filter. De sitter gjerne foran en skjerm eller på syttende rad i et auditorium, stirrende på en PowerPoint-presentasjon slik som resten av oss. Og joda, dette blir også dokumentert på @UniBergen iblant. Forskerne som er med har fått full tilgang til Instagram-kontoen og kan i utgangspunktet poste hva de vil når de vil. Vi på Kommunikasjonsavdelingen har gitt dem noen råd og retningslinjer på veien, og bortsett fra å prøve å gi konstruktive tilbakemeldinger lar vi forskerne få så frie hender som mulig.

Det ligger noen utfordringer i selve mediet Instagram. For det første har vi lagt opp til en del tekst i postene, for å kunne fortelle hva som skjer på bildene. Det kan være nyttig når rottehjerner blir dissekert, eller når 30 000 år gammel kunst blir studert – informasjon som rett og slett ikke lar seg formidle i ren bildeform. Vi har basert oss på de teksttunge postene til @Instagram selv, men vi får tilbakemeldinger om at det kan være for mye tekst i postene våre.

Bruken vår er strengt tatt heller ikke særlig sosial, og @UniBergen er ikke en spesielt brukerinvolverende konto i motsetning til @UiButdanning som henvender seg til studenter og potensielle søkere med emneknagg-konkurranser og kampanjer. På dette tidspunktet er jeg ikke sikker på hvordan det skulle gjøres, eller om det i det hele tatt er nødvendig. Kanskje UiBeta-leserne har noen innspill?

Publisert

Det vrengte seminarrommet

Dette er del I av II om å vrenge seminarrommet. Her tar jeg for meg bakgrunn, friksjon og fordeler til denne undervisningsformen. I del II vil jeg ta for meg min fremgangsmåte og hvilke digitale verktøy jeg bruker.

Undervisningsutfordringer

I vår har jeg seminarundervisning på emnet Bacheloroppgåve i systematisk religionsvitskap (RELVI250). For de som synes «systematisk religionsvitenskap» høres esoterisk ut, tillat meg å gi en kort innføring. Religionsvitenskap er studiet av religioner og religiøsitet som et kulturelt og sosialt fenomen. Det er ikke-konfensjonelt og agnostisk; vi søker ikke å be/avkrefte religiøse påstander[1]. Siden fagdisiplinen er tematisk definert er den også metodologisk og teoretisk mangfoldig. I RELVI250 får studentene en innføring i rekke perspektiver på religion: fra sosiologi, psykologi, antropologi og en rekke teoretiske bidrag innenfor fagdiskursen. Med disse perspektivene i bakhodet (eller frontal-lappene?) skal RELVI250-studenten skrive en oppgave som reflekterer over et teoretisk tema ved hjelp av å sammenligne to eller flere religiøse tradisjoner.

Som dere kan se i den nyeste rapporten i studiekvalitetsbasen er dette — til tross for gode resultater — et utfordrende emne både for oss undervisere og studentene. Selv om studentene har et teoretisk emne fra 100-nivå i sekken, har jeg inntrykk av at en del av på pensumet virker ugjennomtrengelig ved første øyekast[2]. Det er nok delvis en grunn til at vi har opplevd at de fleste av studentene ikke har forberedt seg før seminarene, hvor vi legger opp til muntlig diskusjon av pensumlitteraturen. Det å kunne «snakke faget sitt et både et uttrykk, og en forutsetning, for ferdighetene i emnets læringsutbytte. Spørsmålet har derfor vært: Hvordan legge til rette for bedre læring i seminarene?

Å vrenge seminarrommet

Jeg har lenge vært klar over begrepet «flipped classrom», eller «vrengt seminarrom» som jeg vil kalle det heretter. Muligvis er det på grunn av termen «classrom» jeg til nå tenkt på det som mest relevant i grunn- og videregående skole. Vendepunktet for min del var på en konferanse sommeren 2013 ble jeg kjent med den britiske religionsviteren Dave Webster, som over en lav sko intervjuet forskere på video. Til bruk i undervisning. Jeg oppdaget etterpå at Dave også hadde mange videoer av seg selv[3] fra kontoret hvor han gir en innføring i alt fra buddhistisk filosofi til muslimske holdninger til miljøutfordringer. Tygg på det. Det eneste Dave gjør er å sette seg ned foran webkameraet, trykke på record, snakke fag i alt fra fem til femten minutt, lagre den og laste filen opp på YouTube. Er du i stand til å kjøre statistiske analyser i SPSS eller flikke på en tabell i Word, ligger dette teknisk sett innenfor din rekkeviddde.

Ideen bak å vrenge seminarrommet er å forskyve innføringsdelen, som man ofte tar i begynnelsen av selve seminaret, frem i tid[4]. I stedet for at studentene kommer til seminaret, kommer seminaret til studentene (derav «å vrenge»).

Vrengefrykt

Det føles veldig rart å sette seg ned foran skjermen og snakke til den. Det er absolutt forferdelig — om man ikke er vant til det og/eller lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse — å høre på seg selv snakke, desto verre å se seg selv snakke. Det føles innledningsvis skummelt å dokumentere seg selv på denne måten og legge det ut på internett. Tenk om man sier noe feil[5]? Hva om videoen misbrukes? Tenk om noen andre enn studentene ser den? Tenk om kollegaene synes dette er teit?

Selv etter å ha redigert over et titalls episoder av Udannet[6] synes jeg det er frustrende å høre på min egen stemme som tidvis er utydelig og uartikulert. Men dette er forfengelighet, og den skal ikke utveie det som potensielt kan føre til bedre læringskvalitet. Å se/høre seg selv snakke er faktisk utrolig nyttig, og det er god en grunn til at formidlingskursholdere bruker nettopp videoopptak som metode. Det gir deg en veldig konkret tilbakemelding på hvor du kan bli bedre på å formidle. Det er litt den samme effekten som når man lar en tekst ligge en stund før man kommer tilbake og jobber videre med den.

Vi er ingen ufeilbarlige, og det er alltid en mulighet for at du sier noe dumt eller upresist inn i kameraet. Det kan man gjøre i en forelesningssal også, forskjellen er at det blir dokumentert for all ettertid. Er man godt forberedt (av erfaring eller innsats) så reduserer man denne faren betraktelig. Det er heller ingen som forventer at man er ufeilbarlig. Og om du skulle få tilbakemelding på at du har sagt noe feil, er det egentlig en god ting. Fordi da har du lært noe.

Fordeler

Slik jeg ser det, er fordelene med å vrenge seminarrommet er følgende:

  • En video gir studentene et insentiv og fleksibilitet til å komme i gang med seminarforberedelsene. Det aktiviterer faglig tenkning.
  • Er man lur ber man studentene lete etter konkrete betraktninger i tekstene. Da hjelper man dem i gang med å lese.
  • Etter litt øvelse kan man etterhvert lage videoer som også kan brukes på nytt. Med andre ord, man reduserer forberedelsestiden (også fordi man kan se videoen av seg selv for å friske opp minnet).
  • I alle situasjoner hvor du er nødt til kommunisere faget ditt, ligger det et potensiale for at du blir en bedre underviser.

Jeg har nå gjort dette tre ganger. Jeg har dermed verken nok erfaring eller stort nok utvalg til å kunne generalisere om min innsats til syvende og sist økte studiekvaliteten. Siden korrelasjon/samvariasjon ikke er det samme som kausalitet skal jeg også være forsiktig med å trekke slutninger. Når dette forbeholdet er tatt, så opplevde jeg at de fleste studentene hadde sett videoen, gav uttrykk for at det var nyttig, og kom til seminarene forberedt. Det var også veldig nyttig for meg selv, fordi jeg ble tvunget til å lese og forberede meg på en annen måte.

Dette er den første videoen jeg laget — i forbindelse med en forelesning i introduksjonskurset til religionsvitenskap. Målet var å få studentene til å begynne å tenke på problemstillingen som jeg tok opp i forelesningen, samt å gjøre det litt lettere å begynne med lesningen av pensumteksten.

Har du prøvd å vrenge seminarrommet? Bruk gjerne kommentarfeltet til å lufte erfaringer, spørsmål og tips! Dersom kommentaren blir lang, kan du alltids gjøre det til et UiBeta-innlegg.

  1. Det er ofte uungåelig at man «avdekker» forhold — ofte historiske — som ikke passer med religioners egne oppfattninger og representasjoner.  ↩
  2. Det var det også for meg den gangen jeg tok dette emnet.  ↩
  3. Dave har også videoer hvor han snakker med kollegaer.  ↩
  4. Eller er det tilbake til fortiden? Tid er vanskelige greier.  ↩
  5. Eller enda verre/bedre; blir gjort til et mem.  ↩
  6. Skamløs selvpromotering™.  ↩
Publisert

Velkommen til UiBeta

Jeg (Knut) husker fremdeles godt første gang jeg fikk bruke internett. Året var 1997, fire år etter verdensveven ble åpent tilgjengelig for alle. Vi skulle på besøk til en venninne av mamma som jobbet på det som den gang var Høyskolen i Stavanger. Jeg skulle få komme på kontoret og prøve ut en datamaskin med internettoppkobling. I ranselen hadde jeg en skrevet liste med URLer som jeg hadde funnet i alt fra Donald-blader til PC-magasiner. Jeg kan fremdeles vagt kjenne på følelsen den gangen; av beundring og det å få være med på noe stort. En av fordelene av å besøke en institusjon for høyere utdannelse var dessuten ubegrenset tilgang på printeren. I bilen hjem til Karmøy hadde jeg med meg en solid lefse av utskrifter fra blant annet disney.com. Tre år etter skrev jeg min første HTML-kode og lastet den opp på home.no.net med WS_FTP. Siden har det bare ballet på seg.

Høsten 2012 ble det arrangert et seminar ved UiB titulert med spørsmålet «Har studenter og forelesere god nok IKT-kompetanse?» (se video-opptak her eller her). Slik jeg husker det stod ideen «digital dannelse» sentralt i diskusjonen på seminaret. Digital dannelse dreier seg om mer enn hvor du plasserer fingrene dine, det handler også om hvordan vi bruker, tenker og snakker om digital teknologi; om dens plass i utdanningen, om etiske, praktiske og problematiske implikasjoner av den. Et universitetet utgjør på mange måter en nødvendig infrastruktur i hvor mange typer dannelse kan skje og det skulle bare mangle om ikke vi på UiB også skal ta grep om den dannelsen som trengs i møtet med skjermen (både den typen du kan ta på, og den du helst ikke skal fingre med).

Derfor spurte jeg — en smule polemisk — i et innlegg i På Høyden om UiB egentlig hadde tilrettelagt for denne type dannelse, nærmere bestemt for diskusjon, menings- og erfaringsutveksling på tvers av de administrative, faglige og tverrfaglige delene av universitetet. Sannheten er at mange ved UiB allerede har langt på vei tilrettelagt for dette, for eksempel gjennom prosjektet DigUiB og studentmiljøet Pils & Programmering. Allikevel har det manglet én felles digital tumleplass hvor vi som jobber og er entusiastiske, men kritiske til hvordan digital teknologi kan, bør og skal brukes kan utveksle ideer og erfaringer.

I fjor høst gikk derfor jeg og Livar i gang med å få på plass det du ser på nå. Vi delte først et Google-dokument hvor vi ba alle intresserte å være med å definere hva egentlig UiBeta skal være. Når det er sagt, det ligger i en beta-bloggs natur å ikke være ferdig utviklet eller uttenkt. Vi har allerede spurt en del UiBere om å skrive innlegg i tiden fremover (husk dødlinjene deres folkens!), men vi håper at ballen etterhvert vil rulle av seg selv. Dette er med andre ord en åpen invitasjon til alle på UiB å reflektere om sin bruk digital teknologi og oversette den refleksjonen til bytes i forskjellinge sammensetninger. Vi skal gjøre vårt beste for å tilrettelegge den nødvendige infrastrukturen.

Og hvem vet, kanskje en eller annen tolvåring der ute kommer over bloggen, får øynene opp for alle de utrolige mulighetene som finnes på UiB, og møter opp her om syv år med nye spennende ideer i bakhodet.

Les mer om UiBeta