Arkiv over artikler publisert på beta.uib.no i perioden 2014-2015.
I forrige uke kunne vi lese i Studvest at Juridisk fakultet har kommet langt i digitalisering av undervisningen. Visedekan Knut Tande er nok en av de som har mest erfaring med dette på UiB og vi utfordret derfor han til å spille inn en video for oss. Det har han gjort, og resultatet ser dere her:
Mange takk til Knut Tande for å stille opp på kort varsel!
Dette er del I av II om å vrenge seminarrommet. Her tar jeg for meg bakgrunn, friksjon og fordeler til denne undervisningsformen. I del II vil jeg ta for meg min fremgangsmåte og hvilke digitale verktøy jeg bruker.
I vår har jeg seminarundervisning på emnet Bacheloroppgåve i systematisk religionsvitskap (RELVI250). For de som synes «systematisk religionsvitenskap» høres esoterisk ut, tillat meg å gi en kort innføring. Religionsvitenskap er studiet av religioner og religiøsitet som et kulturelt og sosialt fenomen. Det er ikke-konfensjonelt og agnostisk; vi søker ikke å be/avkrefte religiøse påstander[1]. Siden fagdisiplinen er tematisk definert er den også metodologisk og teoretisk mangfoldig. I RELVI250 får studentene en innføring i rekke perspektiver på religion: fra sosiologi, psykologi, antropologi og en rekke teoretiske bidrag innenfor fagdiskursen. Med disse perspektivene i bakhodet (eller frontal-lappene?) skal RELVI250-studenten skrive en oppgave som reflekterer over et teoretisk tema ved hjelp av å sammenligne to eller flere religiøse tradisjoner.
Som dere kan se i den nyeste rapporten i studiekvalitetsbasen er dette — til tross for gode resultater — et utfordrende emne både for oss undervisere og studentene. Selv om studentene har et teoretisk emne fra 100-nivå i sekken, har jeg inntrykk av at en del av på pensumet virker ugjennomtrengelig ved første øyekast[2]. Det er nok delvis en grunn til at vi har opplevd at de fleste av studentene ikke har forberedt seg før seminarene, hvor vi legger opp til muntlig diskusjon av pensumlitteraturen. Det å kunne «snakke faget sitt et både et uttrykk, og en forutsetning, for ferdighetene i emnets læringsutbytte. Spørsmålet har derfor vært: Hvordan legge til rette for bedre læring i seminarene?
Jeg har lenge vært klar over begrepet «flipped classrom», eller «vrengt seminarrom» som jeg vil kalle det heretter. Muligvis er det på grunn av termen «classrom» jeg til nå tenkt på det som mest relevant i grunn- og videregående skole. Vendepunktet for min del var på en konferanse sommeren 2013 ble jeg kjent med den britiske religionsviteren Dave Webster, som over en lav sko intervjuet forskere på video. Til bruk i undervisning. Jeg oppdaget etterpå at Dave også hadde mange videoer av seg selv[3] fra kontoret hvor han gir en innføring i alt fra buddhistisk filosofi til muslimske holdninger til miljøutfordringer. Tygg på det. Det eneste Dave gjør er å sette seg ned foran webkameraet, trykke på record, snakke fag i alt fra fem til femten minutt, lagre den og laste filen opp på YouTube. Er du i stand til å kjøre statistiske analyser i SPSS eller flikke på en tabell i Word, ligger dette teknisk sett innenfor din rekkeviddde.
Ideen bak å vrenge seminarrommet er å forskyve innføringsdelen, som man ofte tar i begynnelsen av selve seminaret, frem i tid[4]. I stedet for at studentene kommer til seminaret, kommer seminaret til studentene (derav «å vrenge»).
Det føles veldig rart å sette seg ned foran skjermen og snakke til den. Det er absolutt forferdelig — om man ikke er vant til det og/eller lider av narsissistisk personlighetsforstyrrelse — å høre på seg selv snakke, desto verre å se seg selv snakke. Det føles innledningsvis skummelt å dokumentere seg selv på denne måten og legge det ut på internett. Tenk om man sier noe feil[5]? Hva om videoen misbrukes? Tenk om noen andre enn studentene ser den? Tenk om kollegaene synes dette er teit?
Selv etter å ha redigert over et titalls episoder av Udannet[6] synes jeg det er frustrende å høre på min egen stemme som tidvis er utydelig og uartikulert. Men dette er forfengelighet, og den skal ikke utveie det som potensielt kan føre til bedre læringskvalitet. Å se/høre seg selv snakke er faktisk utrolig nyttig, og det er god en grunn til at formidlingskursholdere bruker nettopp videoopptak som metode. Det gir deg en veldig konkret tilbakemelding på hvor du kan bli bedre på å formidle. Det er litt den samme effekten som når man lar en tekst ligge en stund før man kommer tilbake og jobber videre med den.
Vi er ingen ufeilbarlige, og det er alltid en mulighet for at du sier noe dumt eller upresist inn i kameraet. Det kan man gjøre i en forelesningssal også, forskjellen er at det blir dokumentert for all ettertid. Er man godt forberedt (av erfaring eller innsats) så reduserer man denne faren betraktelig. Det er heller ingen som forventer at man er ufeilbarlig. Og om du skulle få tilbakemelding på at du har sagt noe feil, er det egentlig en god ting. Fordi da har du lært noe.
Slik jeg ser det, er fordelene med å vrenge seminarrommet er følgende:
Jeg har nå gjort dette tre ganger. Jeg har dermed verken nok erfaring eller stort nok utvalg til å kunne generalisere om min innsats til syvende og sist økte studiekvaliteten. Siden korrelasjon/samvariasjon ikke er det samme som kausalitet skal jeg også være forsiktig med å trekke slutninger. Når dette forbeholdet er tatt, så opplevde jeg at de fleste studentene hadde sett videoen, gav uttrykk for at det var nyttig, og kom til seminarene forberedt. Det var også veldig nyttig for meg selv, fordi jeg ble tvunget til å lese og forberede meg på en annen måte.
Dette er den første videoen jeg laget — i forbindelse med en forelesning i introduksjonskurset til religionsvitenskap. Målet var å få studentene til å begynne å tenke på problemstillingen som jeg tok opp i forelesningen, samt å gjøre det litt lettere å begynne med lesningen av pensumteksten.
Har du prøvd å vrenge seminarrommet? Bruk gjerne kommentarfeltet til å lufte erfaringer, spørsmål og tips! Dersom kommentaren blir lang, kan du alltids gjøre det til et UiBeta-innlegg.